Tilbakemeldinger
Med unntak av å gifte meg med han jeg valgte, er det å snakke med Egil Rise er det lureste valget jeg har tatt noen gang. Og hadde det ikke vært for Egil, hadde jeg nok heller ikke tenkt så stort om det første valget. Uten ham tror jeg at jeg og min mann hadde mistet hverandre, ikke fordi vi ikke elsker hverandre, men fordi vi ikke hadde klart å leve sammen.
Da vi kom til Egil, opplevde jeg et stort indre mørke. Min mann, min klippe som jeg lente meg til, orket ikke mer. Alt var kaos. Bare de som har vært der vet hvordan det er, når ingen ting egentlig gir mening. Livet var som knust glass- strødd utover og jeg ante ikke hvordan det kunne settes sammen igjen.
Egil kunne etter kort tid se at utfordringene våre skyldtes noe dypere enn at vi hadde fått vårt første barn. Vi hadde gått inn i tunge spor i hvordan vi forholdt oss til hverandre. Basert på smertefulle
erfaringer fra barndommen, hadde jeg med meg et destruktivt kart over hvordan verden så ut og hvordan nære personer ville forholde seg til meg. I terapi med Egil, både i parterapi og alene, har jeg fått et nytt kart. Dette har vært enormt frigjørende og gitt en hverdag med mye mer glede og frihet. Fordi jeg var villig til å ta tak i livet mitt og fant en terapeut som kunne hjelpe meg, får mine barn en mye tryggere mor og de får en mye bedre arv enn den som ble meg til del. Det har kostet å ta tak i livet sitt - tid, penger og enormt med krefter -svette og tårer. Likevel: Ingen investering er vel viktigere enn å få det bedre med seg selv, i seg selv og med de en er mest glad i.
Slik oppfatter jeg Egil som terapeut:
Egil lytter. Han kan gjengi det som blir sag; både det som nettopp er sagt og episoder flere år
tilbake i tid. Han har en enorm hukommelse. Ikke bare lytter han til det som blir sagt, han leser også kroppsspråk godt- pust, skuldre. Er jeg anspent, er jeg redd, er jeg sliten?
Egil bryr seg. Jeg har fått spørsmål etter timer om hvordan det går å kjøre hjem, eller mail om hvordan det gikk fordi jeg virket anspent da jeg forlot timen. Jeg har snakket med to terapeuter før, begge psykiatere. Mens de prøvde å være mest mulig tilbaketrukket, viser Egil sitt sinne over smerte andre har påført meg, eller sine rørte tårer over at det går bedre. Han er ikke likegyldig.
Egil forstår seg på mennesker. Metoden til mine tidligere terapeuter var at jeg skulle finne ut av problemene mine selv, gjennom at jeg snakket og snakket og de lyttet til det jeg sa. Dette funket dårlig for meg. Egil derimot er mer aktiv som terapeut. Han setter sammen det jeg forteller til mønstre jeg ikke hadde peiling på at eksisterte, men som jeg kan nikke gjenkjennende til. Han trekker det jeg sier inn i min historie. «Det er ikke rart at du tenker sånn, fordi....» Dette gir meg en opplevelse av helhet. Egil er god på å forstå seg på menneskers følelser og handlinger. Gang på
gang må jeg måpende erkjenne: «Dette visste jeg ikke selv, men akkurat sånn er det», til det han har sagt om meg.
Han tåler sterke følelser. Mange trekker seg bort når de møter lidelse. Jeg har opplevd at Egil har tålt min smerte og mine følelser.
Det nytter å snakke med Egil. Han gir livsmot og håp ved alltid å vise en vei når alt ser mørkt ut. Han hjelper meg til å finne ut hva jeg egentlig vil selv, men som jeg ikke gjør fordi den vante måten å tenke eller reagere på er lettest. Han utfordrer og noen ganger vil han hjelpe fortere enn jeg er
klar for. Men når jeg så går denne veien, fører den meg ut i frihet. Egil har hjulpet og hjelper meg til å ta plass og ikke la andre personer eller tillærte mønstre holde meg nede. Og gjennom å ta plass
og finne min plass tar jeg ironisk nok også mindre plass og kan dermed gi andre den plassen de fortjener.
Jeg trengte ikke et plaster på såret og en distansert pleier. Jeg trengte noen som forsto hvorfor såret kom, som så smerten og kunne dele den fordi de selv hadde kjent på den. Jeg trengte noen som skar dypt på riktig sted, lot pusset strømme, renset det og kunne sy det sammen på rett måte. Først da kunne det gro og bli et arr. Et merke jeg alltid bærer med meg, som jeg kan se på og minnes, men som ikke lenger gjør så vondt.